HISTORIEN OM ET SIVILISERT PERSERHJEM SOM BLE INVADERT AV EN GERILJASOLDAT FRA NORD

 

Historien begynner med at ”mor og far” var på utstilling og ble forelsket i noen store flotte katter som viste seg å være av rasen Maine Coon. Vi tok kontakt med Benthe Prytz på Andenes og bestilte oss en hannkatt som vi ville ha til utstilling og kos. I september ringte Benthe og sa at hun hadde en fin liten rødtabby til oss. Vi gledet oss helt sinnsykt til krabaten skulle komme. Ventetiden ble ekstra lang fordi vi skulle reise bort i jula og kunne ikke ta imot han før i januar. Januar kom og reiseruten og dato ble bestemt. Han (Arctic Coon`s Quebeck) skulle sendes fra Tromsø til Oslo, der skulle han bytte fly til Stavanger hvor Reidun skulle hente han, kjøre til hurtigbåtterminalen, sette han på båten til Sauda hvor vi skulle ta imot han. Vi var fryktelig bekymret for hvordan denne lille katten skulle ta denne lange turen, men Benthe sa at disse kattene har gode nerver og ikke lar seg påvirke noe særlig av reiser, så det kom til å gå bra. Dagen kom, Benthe kjørte til flyplassen med pus, flyreisen til Oslo gikk fint, videre transport til Stavanger gikk fint og Reidun ringte og sa at hun hadde fått katten og at hun var på vei til båtterminalen hvor hun skulle sende han videre. Vi satt nesten oppå telefonen og ventet på at Reidun skulle ringe om at alt var OK med båtfrakten. Det er ofte vanskelig å få mannskapet på hurtigbåtene til å forstå at dyr ikke kan sitte ute på dekk sammen med bagasjen. Reidun ringte, hun hadde truet mannskapet omtrent på livet. Hun hadde sagt: ”hvis dokker sette katten ute, så komme Liv Bente te å myrda den første og beste av dokker, eller i alle fall laga et sånt helvede at dokker aldri komme te å glømma de”. Katten satt inne i salongen da han kom til Sauda. Vi kjørte hjem med katten, satte buret på gulvet i stua, åpnet døra og tenkte at han fikk sitte der å se seg litt om, så kom han nok kanskje ut om en stund. Det tok ca. 3 sekunder før frekkasen kom ut. Han spaserte rundt i stua med halen til værs. Perserne satt med store runde øyne og lurte på denne typen som gikk rundt som om han eide hele huset. Etter at han hadde sett seg rundt, snuste han på alle perserne og freste litt til hver av dem for å være sikker på at de hadde forstått at her var det kommet et nytt medlem av familien og nå skulle det bli andre boller. Dagen etter skulle vi presentere Elvis (vår storpuddel) for soldaten fra nord. Elvis er veldig glad i katter så han satte seg ned og, snudde hodet bort fra katten slik at den kunne få ta kontakt selv. Katten så på hunden i noen sekunder og bøyde seg fram og snuste på han. Elvis satt helt i ro. Da tok katten labben og ” smørte” til snuten på Elvis, reiste seg, snudde ræva til og gikk med et fornøyd uttrykk i fjeset. Hele holdningen han sa: ”bare pass deg din j… for jeg er f…ikke redd deg”. Tilbake satt Elvis med et spørrende uttrykk som sa: ”hvorfor er han så sint på meg?”. Dagene gikk med herpa blomster, duker som lå på golvet og sånne småting. Vi trøsta oss med at det kom til å gå over når han ble større. Men perserne var skeptiske og de skulle få rett. En dag jeg kom hjem fra arbeid, møtte den eldste perserfrøkna (Trine) meg i døra og klagde noe forferdelig. Hun hadde vært sjef i huset før soldaten ankom og syntes vel at hun måtte gi beskjed nå når alt gikk over alle grenser. Hun mjaua og klagde og ville ha meg med inn på stua. Jeg fulgte etter. Hun hoppa opp på spisestuebordet mens hun fortsatte å klage og bære seg ” at det går an mor, se hva han har gjort , vi har altså ingenting med det å gjøre….mjaaauuu”. På golvet lå soldaten i en haug med planter, røtter, jord og potteskår. Han hadde det helt topp. Han drepte på planterester, mjauet og malte som en kvern, skitten og fæl. Trine var så indignert at det var rett før hun besvimte. De andre perserne sto på golvet og bare glodde som om de ikke trodde sine egne øyne. Det var jo bare en ting å gjøre, og det var å få katten bort fra sølet og starte opprydning av katastrofeområdet. Da vi begynte å rydde opp blei soldaten så sint at han gikk rundt å banna og steika for at vi ødela ”lekesakene” hans. 

Etter en stund bestemte vi oss for at han måtte ha et daglig navn. Hunden og soldaten var blitt gode venner så valget falt naturlig, - siden hunden heter Elvis, måtte navnet på katten bli Presley.

Vi trodde fremdeles at Presley skulle roe seg når han ble større, men tvert imot, han har utviklet ferdighetene sine. Han er nå blitt en frisør som er ansatt i vannverket. Det har seg sånn at hvis han får mulighet til det, så er han oppe i håret på oss og roter, tygger litt og ordner. Hvis han ikke har et menneskehode tilgjengelig, så friserer han litt på de andre kattene. Han fanger dem i bakholdsangrep i beste geriljastil, legger seg oppå dem og begynner å nappe pels. Det verste er at perserne ser ut til å like det. En annen spesialitet han har reindyrka, er at han vasser i vannskåla. Du leste riktig – han vasser i vannskåla. Katter av rasen Maine Coon liker å leke med vann og derfor har han ansatt seg selv i vannverket, overtatt ansvaret og eier vannskåla. Men jeg trodde ikke det var mulig å grise så fælt med ei vannskål. Han presterer å stå med alle fire beina i vannskåla å trø så vannet spruter. Hvis han ikke gjør det så står han og spruter alt vannet ut over golvet eller han ligger på siden av og klasker labben i vannet. Perserne får selvfølgelig åndenød og panikk. De holder jo på å tørste i hel for de kan ikke gå bort til vannskåla uten å bli våt på beina. De gir beskjed hvis det blir for ille slik at vi kan tørke opp så skikkelige ”folk ” får i seg vann.

Til tross for at han herjer og regjerer så er han en skikkelig sjarmør. Han har okkupert både hjemmet vårt og hjertene våre. Både perserne, Elvis og vi er veldig glade i han. Han hender han har litt ekstra tid innimellom, og den bruker han til å kose med Elvis og perserne eller å sitte i fanget hos oss.