Katten kommer opprinnelig fra Nord-Amerika og staten Maine. Det er mange myter forbundet med Maine Coon og dens opprinnelse. En legende går ut på at Maine Coon er et produkt av blandingen mellom en huskatt og en vaskebjørn (racoon). Dette er selvfølgelig genetisk umulig! Opprinnelsen er sannsynligvis at Maine Coon katten er skapt ved blanding av flere forskjellige typer langhårskatter som Mains sjøfolk brakte med seg hjem. Det kan ha vært Angora-katter, Norsk Skogkatt – men det er kun gjetninger. Første registrerte katt av rasen var allerede i 1861 beskrevet som en svart og hvit katt med navn ”Captein Jenks of the Horse Marines”. Maine Coon var populære utstillingskatter allerede på 1800-tallet. En brun tabby jente som heter ”Cozie” vant Best in Show i 1895 ved Madison Square Garden Show. I begynnelsen på 20-tallet forsvant rasen fra utstillingene. Perserkatten og andre eksotiske katter var kommet til Amerika og var mer interessante. Det ble derfor harde tider for rasen. I 1959 ble rasen erklært utdødd, og i 1973 skrev en avis at rasen slett ikke eksisterte. Det gjorde den i høy grad, og takket være flinke oppdretteres tro på saken, ble The Maine Coon Breeders and Fanciers Association (MCBFA) stiftet i 1968. Etter det tok alle de amerikanske klubbene Maine Coon-katten inn i varmen igjen, det vil si til godkjennelse, registrering og med rett til titler. Staten Maine i USA har erklært rasen for statskatt, og den regnes bestemt for å være et nasjonalt klenodium, som fremheves ved enhver anledning. På utstillinger er det, etter perseren, den rasen som representerer det største antall utstilte katter. I den ”innfødte” bestanden av Maine Coon-kattene, er polydactyl (en tå for mye) et alminnelig syn. Faktisk hadde ca. 30-40% av de opprinnelige kattene overtallige tær. Det finnes en hel koloni som holder til i Ernest Hemingways hus i Key West, Florida. Da man i USA søkte om godkjennelse av katten som rasekatt, framla man derfor to standarder. En for flertåete, og en for alminnelige, men man ble frarådet å søke godkjenning på de flertåete. Flere gamle oppdrettere avler fremdeles på de flertåete i håp om at de engang skal kunne stilles i egen klasse på utstilling.
GENERELL BESKRIVELSE
Maine Coon er en naturlig oppstått rase med beundringsverdige særpreg. Dens opprinnelse kan spores til arbeidskatten, funnet på gårdene i den nordøs lige delen av Amerika. Maine Coon rasen er stor i bygning, med et firkantet hodeomriss, store ører, bredt bryst, solid benbygning, en lang og muskuløs, rektangulær kropp og en laaaang flatterende hale. God muskulatur og tetthet gir katten et kraftig og robust utseende. Maine Coonen skal alltid være i god balanse, kondisjon og proporsjon. Typen skal ALLTID foretrekkes fremfor farge. Størrelsen skal være fra middels til stor. Det må tas hensyn til rasen meget langsomme utvikling. Hunner er forholdsvis mindre enn hannene. Utvokste hanner kan ha større og bredere hoder enn hunnene.
I USA finnes det 5 forskjellige standarder for Maine Coon-katten, og med FiFe`s standard blir det 6! Det er derfor lett å bli forvirret av den store forskjellen på utseendet. Standarden er nesten lik, men på enkelte punkter er de allikevel så forskjellig at det resulterer i forskjellig utseender. Men de grunnleggende ting skal være tilstede, størrelse, lengde på hode og kropp, samt pelskvalitet.
HODE
Medium stort, høye og fremstående kinnben. Ansikt og nese av medium lengde, med et firkantet omriss av snutepartiet. Skarp stopp kan førs mellom snutepartiet og kinnben. Lett kurvet panne. Profil med en lett konkav skrå. Fast hake, i linje med nese og overleppe.
ØRER
Store, brede ved base. Laveste basis litt lengre bak enn øverste basis. Moderat spiss. Sitter høyt på hodet, med en litt utadvendt holdning. Skal være plassert med ett øres mellomrom. Bredden økes lett på eldre katter. Tufser på ørene ønskelig. Dusker inni ørene strekker seg horisontalt bak til høyre ørekant.
ØYNE
Store og bredt satt. Lett ovale, men ikke mandelformet. Helt åpne skal de virke runde. Lett skrående mot ørets ytre basis. Enhver farge er tillatt. Klar øyenfarge er ønskelig, og det er ingen sammenheng mellom øyenfarge og pelsfarge. (tegn.ill. av Dortemarie Kaplers)
KROPP
Fast muskulatur, kraftig, bredbrystet og stor størrelse. Solid benbygning. Hanner har en fast nakke. Kroppen skal være lang, men med alle deler av kropp i proporsjoner, så den danner et rektangel. Solide kraftige ben, medium lange så de danner et rektangel. Store poter, runde og behåret mellom tærne.
HALE
Minst like lang som kroppen, fra skulderbladene til halerot. Bred ved roten og tilspisset med kraftig flagrende pels.
PELS
Naturpels. Tett og kort på hodet, skuldre og ben, blir gradvis lengre nedover ryggen og sidene, med fyldige langhårete ”posebukser” på bakbena, lang magepels. Krave forventes. Silkeaktig textur. Pelsen har utpreget fylde og faller glatt. Underpelsen er bløt og fin, dekkes av grovere glatt ytterpels. Pelslengden varierer med årstiden. Halehårene er lange og forblir alltid flagrende.
FARGE
Alle farger er tillatt, bortsett fra pointere varianter, sjokoladefarge, sia, lilla, fan og burmeserfaktorer. Hvitt er tillatt i enhver form.
FEIL
Fremstående værhårsputer. Svak hake. Knekk i nesen. Mangel på underpels. Rundt eller spisst snuteparti. For bredt satte ører som peker ut mot siden. Lange stylte-b-en. Skråstilte mandelformede øyne. Mangel på lang magepels. Kort hale. Rundt hode. Fin lett benbygning. Feilproposjonert. Lite eller konveks profil. Kort lavstammet kropp. Pels med lik lengde.
FARGER n = Sort og Brun a = Blå d = Rød e = Creme f = Brunskilpadde g = Blåskilpadde s = Sølv / Smoke w = Hvit |
MØNSTER |
UTSTILLINGSGRUPPE
1. |
Sort, blå |
2. |
Sort-hvit, blå-hvit |
3. |
Sort & blå agouti |
4. |
Sort & blå agouti med hvitt |
5. |
Rød, creme, sort & blåskilpadde, agouti & non agouti |
6. |
Rød-hvit, creme-hvit, sort & blåskilpadde-hvit, agouti & non agouti |
7. |
Alle sølvvarianter, agouti & non-agouti |
8. |
Alle sølvvarianter med hvitt, agouti & non-agouti |
9. |
Hvit |